Brekke en arm, bryte et monster, knekke en kode

Inspirert av en visjon, forlot jeg alt det beste jeg hadde oppnadd og bega meg ut i uforutsigbarhet. Visjonen hadde vist meg et bygg med store fellesarealer og rom for mennesker som kommer og gar, hvor jeg ville vaere den eneste fastboende. Mer enn det fikk jeg ikke vite. Visjonen hadde bare vist meg de ytre rammene. Hva som ville kunne komme til a utspille seg pa innsiden, var udefinert. Men for a komme dit, ville jeg forst matte ta et steg, og sa et til. Jeg ante ikke hvor jeg var pa vei, og det spilte ingen rolle. Jeg forholdt meg til et steg av gangen. Alt var i kontinuerlig bevegelse og forandring. Visjonen var drivkraften som holdt meg gaende, men oyeblikkets bevisste tilstedevaerelse var alltid malet. Opplevelsene ble formet av historiene jeg fortalte meg selv mens jeg erfarte dem. Pa denne maten ble jeg oppmerksom pa mine egne begrensninger av hinder jeg manifesterte for meg selv. Foran meg la mulighetene apne, pa akkurat de matene jeg var klar for a se.